Playa Marsella

Det viktigste i livet er faktisk å surfe…

Lite visste jeg hva som ventet meg sist søndag da jeg våknet opp, litt ekstra sliten etter en lang og til dels våken natt i tropevarmen. Jeg tusler ut i stua hvor gutta fortsatt ligger å sover på hver sin seng med vifta på full guffe, laknene som liksom skal fungere som dyner er tulla sammen og slengt i hvert sitt hjørne, tydelig at også de har hatt en røff natt.

Linda og jeg har såvidt startet morgenritualet, pannekaker og smoothie, da vi hører motordur utenfor, det er Will som kommer kjørende, naboen nede i veien som vi nettopp har blitt kjent med. En gammel “oppjazza” Landcruiser pickup fra 1977 svinger inn oppkjørselen vår og parkerer. Will hopper ut mens han smilende sier “Er du klar?” “Ja, jeg er vel det” sier jeg oppspilt når jeg får øye på surfbrettene bakpå lasteplanet.

Will har sjekket internett og det viser seg at et stort “svell” har kommet til kysten. Et svell vil si en periode med større bølger enn det som vanligvis inntreffer. Nå viser det seg at et ekstra stort svell er på vei noe som vil gjøre at den stranden jeg og de fleste surfer til vanlig, “Playa Maderas”, ikke vil klare å holde bølgene. Men Will har en plan; “ la oss dra til “Playa Marsella” sier han. “Playa Marsella” er en fantastisk vakker strand som ligger like ved “Playa Maderas”. “Playa Marsella” er stort sett øde og tom for folk, mye av grunnen til dette er at stranden stort sett ikke er egnet for surfing og de fleste folk både de lokale og alle turistene drar derfor til andre strender sør og nord for San Juan.

Details

Det viktigste i livet er å surfe

Hvem bestemmer hva som er viktig i livet? Hvem kan si at et gjøremål er høyere verdsatt enn noe annet? Hvordan ble alle ‘sannhetene’i samfunnet vårt til? Livet er hardt og ingenting kommer lett..Hvorfor er det fortsatt en slags sannhet som gir mening? Kan man ikke bare bestemme seg for at det skal være rom for flyt i livet? Hvis svaret er nei, hvorfor det? Hvis livet handler om hardt arbeid når er det man skal ha tid til å ha det bra da? Jeg kan sove når jeg er dø, sier noen..Jeg har ikke tid til slikt og slikt, konsentrer deg om det som er viktig, nemlig jobben din..

Jobben din? Er ikke jobben å leve? Er ikke jobben vår å se hverandre, ta vare på seg selv og andre og sørge for at verden er et godt sted for alle levende vesener? Hvilken annen jobb har mer betydning enn det? Gi meg en god bærekraftig grunn og jeg skal lytte..

Details

Huset i drømmen..

 

Da har vi bodd tre uker i Nicaragua. Er det mulig?? Jeg skjønner ikke hvordan det kun har gått tre uker? Det virker som et helt liv siden vi hadde garasjesalg 19 mars. Det har helt klart vært den lengste måneden i vårt liv. Så mye som har skjedd pakket inn på så kort tid.

I mer enn seks uker har vi bodd i et mer eller mindre tomt hus, uten struktur eller normal hverdag. Først hjemme i Son, hvor tingene våre forsvant en etter en til vi endte opp på gulvet uten møbler de siste 14 dagene. Da vi kom til Nicaragua hoppet vi rett på gården hvor vi skulle jobbe mot kost og losji. Med kun et lite telt som sovested, uten andre fasiliteter og med 38 grader hver dag innså vi at det ikke lot seg gjøre som førsteinntrykk. Det ble for drøyt for oss så vi slang sekkene på ryggen og flyttet til et annet sted. Gårdsprosjektene våre får komme når vi er moden for de.

Details

Hvordan skal vi utdanne gutta?

 

Allerede når min yngste sønn gikk i barnehagen likte han ikke å bli satt bort hele dagen. Han hadde det stort sett fint når jeg hentet han, men avskjedene var alltid tunge i større eller mindre grad. Han stilte mange spørsmål til oss;

«hva var det som gjorde at vi ikke kunne bruke mer tid sammen som familie? Hvorfor kunne ikke jeg være i barnehagen slik at han følte tryggheten av å se mamma i løpet av dagen? Kunne jeg ikke bare begynne å jobbe i barnehagen?«, sa han. «Jeg har annen jobb jeg skal på. Jeg må skynde meg nå vennen min. Slipp mamma nå så jeg ikke kommer for sent. Ikke gråt , dette går helt fint. Du vet at jeg må på jobben. Vi ses senere i dag«.

Details

Hjemmeundervisning- det bortgjemte alternativet

Siden jeg stadig får spørsmål rundt mulighetene for hjemmeundervisning tenker jeg å kopiere en artikkel Aftenposten skrev i 2014 med samme navn som innleggets tittel.

I Norge er skole en frivillig sak. Vi har opplæringsplikt – ikke skoleplikt. Dermed har skolen ingen makt over foreldrene, slår professor Christian Bech fast. Han har forsket på hjemmeundervisning i 20 år, og kaller det en kulturelt betinget misforståelse når både skolen og foreldrene tror de må forholde seg til et krav om tilstedeværelse.

Details