Huset i drømmen..

 

Da har vi bodd tre uker i Nicaragua. Er det mulig?? Jeg skjønner ikke hvordan det kun har gått tre uker? Det virker som et helt liv siden vi hadde garasjesalg 19 mars. Det har helt klart vært den lengste måneden i vårt liv. Så mye som har skjedd pakket inn på så kort tid.

I mer enn seks uker har vi bodd i et mer eller mindre tomt hus, uten struktur eller normal hverdag. Først hjemme i Son, hvor tingene våre forsvant en etter en til vi endte opp på gulvet uten møbler de siste 14 dagene. Da vi kom til Nicaragua hoppet vi rett på gården hvor vi skulle jobbe mot kost og losji. Med kun et lite telt som sovested, uten andre fasiliteter og med 38 grader hver dag innså vi at det ikke lot seg gjøre som førsteinntrykk. Det ble for drøyt for oss så vi slang sekkene på ryggen og flyttet til et annet sted. Gårdsprosjektene våre får komme når vi er moden for de.

Hvordan skal vi utdanne gutta?

 

Allerede når min yngste sønn gikk i barnehagen likte han ikke å bli satt bort hele dagen. Han hadde det stort sett fint når jeg hentet han, men avskjedene var alltid tunge i større eller mindre grad. Han stilte mange spørsmål til oss;

«hva var det som gjorde at vi ikke kunne bruke mer tid sammen som familie? Hvorfor kunne ikke jeg være i barnehagen slik at han følte tryggheten av å se mamma i løpet av dagen? Kunne jeg ikke bare begynne å jobbe i barnehagen?«, sa han. «Jeg har annen jobb jeg skal på. Jeg må skynde meg nå vennen min. Slipp mamma nå så jeg ikke kommer for sent. Ikke gråt , dette går helt fint. Du vet at jeg må på jobben. Vi ses senere i dag«.

Hjemmeundervisning- det bortgjemte alternativet

Siden jeg stadig får spørsmål rundt mulighetene for hjemmeundervisning tenker jeg å kopiere en artikkel Aftenposten skrev i 2014 med samme navn som innleggets tittel.

I Norge er skole en frivillig sak. Vi har opplæringsplikt – ikke skoleplikt. Dermed har skolen ingen makt over foreldrene, slår professor Christian Bech fast. Han har forsket på hjemmeundervisning i 20 år, og kaller det en kulturelt betinget misforståelse når både skolen og foreldrene tror de må forholde seg til et krav om tilstedeværelse.

Slutten er ikke poenget

 

Her kommer noen ord og inspirasjon fra Alan Watts som traff rett hjem.

Vår eksistens og det fysiske universet vi lever i er skapt ganske lekent. Det finnes tilsynelatende ingen nødvendighet for vår eksistens, det er ikke noe endestasjon verden skal rekke eller nå innen en gitt tidsfrist. Verden reiser ikke fra oss.

Vi kan best forstå verden gjennom musikken. Fordi musikk som kunstform er leken. Du jobber ikke på piano, du spiller piano. Hvorfor?

Dørstokkmila er over

Da er siste kveld kommet, roen har senket seg og jeg sitter alene og tenker på alle de tunge avskjedene som har vært de siste to ukene. Torsdag var den verste dagen da vi begge sluttet i jobbene våre, overleverte nøklene til huset, alle tingene våre var solgt, barna sluttet på skolen og måtte ta…

Vel overstått

 

Da var garasjesalget over, og for et salg det ble! Vi jobbet hele lørdag og søndag for å få alle skjeletter ut av skapet og system i rotet vårt. Jeg sa til Øyvind at i dag åpner vi butikk og restaurant, setter den i stand og stenger den med avsluttende vareopptelling på en og samme dag. Tenk hvis det ikke kommer noen og vi har gjort alt dette forgjeves? Jaja tenkte vi, må jo gjøre det ordentlig uansett så får vi tåle muligheten for flopp.

Ferdigsnakket- ferdigfølt

 

Jeg leste en artikkel i et blad for en stund siden jeg har lyst å dele i hovedtrekk. Det handler mye om hva jeg ser rundt meg og opplever selv i ulike relasjoner. Følgende er 4 hjelpemidler til å komme seg ut av offerrollen hvis du kjenner på den noen gang.

  1. Gi slipp for din egen skyld

En psykolog, Mette Holm, snakker om viktigheten av å tilgi. Hun skriver at noe av det vanskeligste med å skulle tilgi noen, er nettopp utfordringen med å gi slipp.

Når vi er såret, får vi ofte høre at vi skal se sorgen og smerten i øynene og på den måten komme oss gjennom den. Men det kan være vanskelig å skille mellom når man er såret og jobber seg gjennom smerten, og når man har begynt å dyrke sorgen og klamrer seg til den negative opplevelsen uten å være klar over det selv.

Hvis du tilgir et annet menneske, gjør du ikke noe godt for den andre, men du gjør noe bra for deg selv, du setter deg selv fri.

WWOOF???

Bare 25 dager igjen før vi reiser😊 Det føles som vi konstant er på vei ut døra med en liste i bakhodet som minner deg på alt du muligens kan ha glemt. Vi gleder oss litt til å ha garasjesalg 19 mars slik at noen av de mange detaljene forsvinner.

I går fikk jeg mail fra vårt første hjem i Nicaragua, Rancho Canarias, rett utenfor Masaya. Det er en stor Ranch som drives av en spanjol fra Grand Canaria. Ranchen tar imot wwoofere som søker om opphold hos han. Så nå kan du spørre deg hva i huleste wwoofing egentlig er? ‘World Wide Opportunities on Organic Farms’ er det det er. Wwoofing gir mulighet for folk å oppleve en idealistisk livsstil, for eksempel ved å bo i en hytte ved foten av Mont Blanc, bruke tid på en ranch i Texas, eller bo i bushen i Australia, helt gratis!

Det er ikke ekstra lommer på likskjorta…

Frihet er mat for sjelen. I denne prosessen av å kvitte oss med ting får vi spørsmål om hva som er så bra med å bli minimalist. Svaret vårt er frihetsfølelsen det gir. Da mener jeg ikke nødvendigvis at du skal selge alt og reise med kun håndbagasje som oss. Friheten vi snakker om her går mye dypere og kan være din følgesvenn inn i alle livets gjøremål. Det jeg tenker er følgende:

Hvordan ekstra ting fanger oss på 3 forskjellige -isk måter: