Kun håndbagasje..

Shit pommes frites! Da har vi tatt en ganske så tøff avgjørelse om å reise med carry-on only. Dette blir virkelig en hardcore nomadereise ser det ut som. Ideen vår kom til live da vi leste om et par som i dag har reist verden rundt i seks år kun med håndbagasje i varme og kalde strøk. Er det mulig tenkte vi! Ja det er visstnok det. Igjen blir jeg ordentlig overrasket over hvor fastlåste mønstre vi har i hodet vårt. Hele veien har jeg tatt som en selvfølge at vi skal bære oss i hjel med kanskje både en og to bagasjer hver. Hvorfor i all verden skal vi orke det da hvis det finnes en enklere vei. Hvis det paret har klart seg i seks år må vel vi klare det også? Tenk bare på hvor mye lettere det blir å reise rundt. På ti minutter kan vi kaste sammen det lille vi har og reise videre. Du slipper å hente ut ekstra bagasje på flyplassen og heller springe ut i det fri og kaste deg inn i en buss, taxi eller andre transportmidler uten masse mas og tjas.

Flink pike no more!

Så var det fortsettelsen på innlegget om zombier jeg lovet å skrive for lenge siden. I disse forberedelsesdager før avreise tenker jeg mye på hva slags liv vi går mot og hva vi ønsker å fylle den nye tilværelsen med. Følgende er en oppskrift til påminnelse for meg selv og andre som måtte føle seg truffet.

Hvordan unngå å bli en hverdagszombie:

Gi apen en banan!

Med apen mener jeg de bråkete stemmene som sitter oppe i hodet og maser og tjaser ukontrollert hele tiden både dag og natt. Gi apen en banan og få den til å sitte stille. Tem den, få kontroll over den og gi den oppgaver som gjør at den samarbeider med deg istedenfor at den henger i gardinene og lager bråk så du verken kan høre dine egentlige tanker eller kjenne etter hva du trenger eller føler. Et annet godt norsk ord på dette er vel tilstedeværelse.