Hæ? Nicaragua? Hvor og hvorfor?

img_5210_

Hvorfor ikke tenkte vi.. Nå skal det sies at mannen min har vært der borte en stund før min tid og at han elsket landet! Det har med jevne mellomrom vært vårt samtaletema når reiselysten og behovet for å bryte ut har meldt seg. Plutselig en dag, ut av det blå ble Nicaragua et tema i en periode vi nok en gang kjente på denne inderlige trangen til å reise ut og bort. Samme kveld før vi skrudde av lyset så vi på hverandre og sa; skal vi bare gjøre det nå rett og slett? Vi orket ikke vente mer med å leve livet slik vi ønsket.

Nicaragua ble et like bra valg som noe annet sted. Du vet noen ganger får man bare den magefølelsen at noe er riktig for en uten at du alltid helt skjønner hvorfor. Det er som om følelsen tar kontroll over deg og leder deg inn på en vei du ikke lenger kan unngå. Gang på gang har vi drømt, snakket oss til ‘fornuft’ og blitt enig om at Norge er et fint, trygt og godt land å bo i. Noe som også er sant forsåvidt.

Frykten som småbarnsforelder hadde jerngrep på oss

I 2008 ville vi reise rundt i New Zealand og Australia for å jobbe på ulike gårder mot kost og losji. Det ble ikke noe av siden vi ikke fikk solgt huset midt i finanskrisen. Da reiste vi til Brasil og bodde der i 3 måneder sammen med vår 3 måneder gamle sønn. På et tidspunkt hadde han bodd lengre i Brasil enn i Norge, noe han i dag synes er morsomt å snakke om. Reisen dit var berikende og utfordrende på samme tid, men frykten og engstelsen som nybakt mor og far strakte ut en hånd og pekte på veien hjem til Norge som en trygg havn.

Tvilen er den største tyv | lev livet!

 

fjelltopp

Nå er katta ute av sekken og familien informert om fremtidsplanen vår i Nicaragua. De vet at vi skal selge alt og flytte til den andre siden av jorden.

Det gikk bedre enn forventet å fortelle det, i alle fall så langt. Det  åpnet et rom av forståelse for de som blir igjen her hjemme i Norge uten å ta del i vårt eventyr. Det føles godt å endelig ha fortalt det samtidig som det føles tomt og litt trist fordi nye perspektiver kommer frem når et mål er nådd. Man begynner å tenke på alle følelsene man har for de nærmeste og det faktum at man vil ses sjeldnere. Det vi håper og tror er at besøkene der borte blir lange, nære og kanskje mer meningsfylte enn møtene vi ellers har i vår travle hverdag. Når vi får besøk fra venner og familie i Nicaragua bli settingen en helt annen, og det eneste man kan gjøre er å være sammen og dyrke relasjonen uten en lang liste av gjøremål som stadig forstyrrer oss godt synlig i øyekroken.

Vi hopper av hamsterhjulet…

freedom

Ingen flere hemmeligheter, ingen flere løgner. Vi kaster inn håndkle, orker ikke mer stress, mas og tjas. I 20 år har jeg spurt meg selv hver dag om dette samfunnet holder verdier jeg ønsker å leve etter. Svaret er det samme hver gang; NEI!!!

Når jeg tenker på hvilken stressede og robotaktig hverdag vi lever i blir jeg alltid nedstemt og fortvilet på min egen og på alle andre sine vegne. Er det virkelig slik at det er eierskap etter flere og større ting vi higer etter? Er det livsmålet vårt? Vi lurer oss med tanker om at;  Bare jeg blir ferdig men dette prosjektet skal jeg få mer tid til det jeg egentlig ønsker å gjøre, bare ungene blir litt større blir alt så mye bedre.. Tror vi virkelig at å flytte vår egen lykke inn i fremtiden er løsningen? Har vi tid til å tenke slik? Vi rykker stadig fremover i køen mot et lykkeligere liv, tror vi, mens faktum er at vi står på stedet hvil, midt i hverdagskaoset. For hver gang vi tror at listen over alle gjøremål er tom kommer en ny liste, noe uforutsett som kaster oss inn i hamsterhjulet og skrur opp intensiteten på omdreiningene. Hvem andre enn oss selv er det vi lurer?